Dagen som jeg håpte var langt unna kom alt for fort og plutselig. Tirsdag 16. februar hadde jeg levert hundene hos mine foreldre som skulle passe de imens jeg var i Trondheim. Sent på kvelden ringte de om at hun pustet rart. Jeg avventet litt, siden jeg regnet med at det kunne være kennelhoste, men dro allikevel utover sånn at jeg fikk sjekket det ut. Da jeg kom dit lå hun nede og var veldig kortpustet. Så vi dro til veterinæren som konstaterte indre blødning. Hun var i sjokk og sleit virkelig med å puste. Kroppstemperaturen var ekstremt lav og synkende og det var tydelig at alt var på vei til å stoppe opp. Veterinærvakta og veterinæren som svarte på Ålesund dyreklinikk kom frem til at dette gikk så fort at det ikke ville være mulig å redde henne. Så jeg måtte bare innse at hun skulle få slippe der og da. Så klokka to natt til onsdag var det slutt. Fire dager fra åtteårsdagen. Året vi skulle prøve oss som veteraner på utstilling.Det var milten som hadde sprukket. En svulst hadde vokst seg for stor og til slutt sprakk det. Svulsten visste vi ingenting om. Har ikke vist noen tegn til ubehag som jeg kan påstå var pga dette. Jeg tror og håper at hun har hatt det godt og smertefritt frem til det sprakk. Jeg er glad det ikke ble et langt sykdomsforløp som tappet henne for livslyst. Hun var sprek og i toppform frem til siste sekund og det er godt å vite. Glad er jeg også for at jeg var der da det skjedde. Jeg kunne vært bortreist og foreldrene mine hadde måtte takle dette uten meg, med all den fortvilelsen det ville medført for oss alle. Jeg fikk være der, ta bestemmelsen selv, ta farvel og holde rundt henne da livet forsvant.
Takk for alle gode meldinger jeg har fått fra alle kjente. Jeg har ikke svart på så mange av de, men de gjør godt. En stor takk til Anja som valgte å gi meg Kia, håper jeg var tilliten verdig :-)
Så, tilbake sitter jeg med Chili. Nå skal hun få full oppmerksomhet, to runderingskurs og masse trening, så får vi se hvordan året går :-)
